Strange Days (1995)

Memories are meant to fade. They’re designed that way for a reason.

James Cameron skrev manuset til Strange Days, og hans kone på den tiden, Kathryn Bigelow, regisserte den. Strange Days var en av mine favorittfilmer når jeg var yngre. Filmen holder seg fremdeles godt, men det er to problemer. Ene problemet er Lenny Nero som er en idiot og svekling. Ralph Fiennes spiller som vanlig meget godt, men jeg hater rollefiguren han spiller. Det andre problemet er søppelbøtte-trynet Juliette Lewis. Jeg får brekningsfornemmelser når jeg hører navnet hennes, og når jeg ser henne på skjermen får jeg lyst til å knuse alt som er i rommet. Hun er en stygg, stygg dame. Alt med henne er ekkelt. Hennes stygge ansikt med store lepper. Hun ser skitten ut, jeg kan lukte stanken helt til Norge. Faen, for en ubrukelig kjerring!

Selv om historien er ganske enkel, føler man at historien er mer komplisert enn det den egentlig er. Det skjer mye, Strange Days står aldri stille. Filmen er spennende, men det plager meg at Lenny Nero er så dum som han er.

Med ett unntak, Juliette Lewis, kan man ikke klage på skuespillerne. Tom Sizemore med langt hår er et stygt syn, noe man burde få med seg. Det samme kan sies om Michael Wincott, en skuespiller jeg alltid har likt i skurkeroller. Han er herlig ekkel i denne rollen. Den som sparker mest ræv er hardingen Angela Bassett. Hun har en imponerende fysikk de fleste kan misunne. Snakk om hard kjerring, hun hadde brukket beinranglet Angelina Jolie bare med å stirre hardt på henne!

Det finnes ikke mange filmer som Strange Days. Den skiller seg ut i mengden med det nye videoutstyret som kan gjøre brukeren avhengig. Selve historien med drapet på en afroamerikansk rapper er intet nytt, men det er interessant å se om videoen vil bli vist før år 2000 ringes inn.