Inglourious Basterds (2009)

inglourious basterds

My name is Shosanna Dreyfus… and you’ve seen the face of Jewish vengeance.

Inglourious Basterds er ikke en ny Pulp Fiction som mange skal ha det til. Inglourious Basterds er for ujevn til det. Første kapittel og siste kapittel er det høy klasse over, men energien mangler i mange av de andre kapitlene. For å si det rett ut ødelegger kjedelige kvinnfolk filmen, akkurat som i Death Proof. Quentin Tarantino og kvinner er ikke en heldig kombinasjon, Kill Bill og Uma Thurman er ett unntak. Diane Kruger er helt livløs i Inglourious Basterds, både som skuespiller og rollefiguren hun spiller. Rollefiguren til Mélanie Laurent er også kjedelig, men i det minste ser man at Mélanie Laurent er en ganske god skuespiller. Hun klarer å formidle frykt og hat uten å si noe.

Alle prater om Christoph Waltz, og det med god grunn. Man kan ikke annet enn å like denne jødedreperen. Noen vil sikkert bli fornærmet over at jødedreperen er en koselig mann og har massevis av sjarm, helt til han må gjøre jobben sin. Det får så være, da skjønner de ikke helt filmen, for dette er humor på sitt beste. Christoph Waltz er helt klart den som stjeler showet. Når kvinnene er i ferd med å ødelegge filmen dukket dette sjarmtrollet av en nazist opp, da pustet jeg lettet ut. Brad Pitt er vel litt oppskrytt i Inglourious Basterds. Han overspiller, han er moroklumpen, jeg syntes det ble for mye av det gode. Jeg syntes ikke rollefiguren passet inn. Det er en fin balansegang, og det mestrer Christoph Waltz perfekt med sin rollefigur. Når Brad Pitt dukker opp blir det nesten en helt annen film, og det er ikke positivt ment fra min side. Synd at Quentin Tarantino ikke kunne ha skrevet inn en bedre rollefigur, for Lt. Aldo Raine er ikke mye å rope hurra for. Han skal være motsetningen til Col. Hans Landa, det behøver ikke å bety at han skal være en idiot. Litt mer klasse kunne han ha hatt, mer eleganse og en mer nedtonet rollefigur hadde passet ypperlig.

Der Pulp Fiction hadde kun nesten gode og profilerte skuespillere, er det mange ukjente fjes i Inglourious Basterds. Quentin Tarantino tar en stor sjanse med ukjente skuespillere, og dessverre for filmens del er det noen her som ikke holder like høy klasse som forventet. Jeg kjente nesten ikke igjen Mike Myers med det første, men plutselig hørte jeg Austin Powers. Og ikke nok med det, den aller siste scenen med Mike Myers, da ser man tydelig at Austin Powers er med i Inglourious Basterds. Ikke helt heldig med å bruke Austin Powers, jeg mener Mike Myers i Inglourious Basterds.

Til å være en dialogtung krigsfilm savnet jeg mer nerve. Quentin Tarantino server oss den beste scenen allerede i starten av filmen med Christoph Waltz. I den scenen er nerven til å ta og føle på, samtidig er det en morsom scene når Christoph Waltz skal fyre opp sin pipe. En absurd scene. Etter det blir det litt skalpering, og en herlig scene når Eli Roth som the Bear Jew slår ihjel en nazist. Så begynner nedturen med kvinner og noen lange scener som ikke fungerer optimalt, før vi får en forrykende avslutning.

Inglourious Basterds er en god film, men jeg ble litt skuffet over noen av kapitlene, spesielt med kvinnene. Jeg håper et gjensyn kanskje vil gjøre at jeg setter mer pris på filmen, for Quentin Tarantino er på riktig vei etter fadesen Death Proof. Inglourious Basterds er ikke i nærheten av Pulp Fiction, heller ikke Kill Bil: Vol. 1 klarer den å overgå. Nå er det lenge siden jeg så Jackie Brown, så jeg kan ikke rangere filmene til Quentin Tarantino helt ennå. Men på bunn har vi Death Proof, tett etterfulgt av Reservoir Dogs. De to fortjener bunnplassering.

7

4 thoughts on “Inglourious Basterds (2009)”

  1. Jeg likte ikke denne fullt så godt som deg, med unntak av Waltz var det ingen høydepunkter. Waltz alene holder ikke til 7/10, MEN jeg logget ikke på den nest siste filmen til Tarantino grunnet denne, da jeg akkurat har sett Django unchained.

    For første gang på lenge sitter jeg igjen uten å klare å gi en bedømmelse, det er en deilig følelse. Skuespillet, med 2 unntak er ikke topp, dialogen er overkul (som ofte i Tarantino filmer, der han prøver å gjennskape magien i pulp dialogene uten å lykkes helt, i Pulp fiction skrev han heller ikke dialogen alene, men det er en annen historie.), historien er i tillegg relativt enkelt. Men allikevel sitter jeg igjen GJENNOMFØRT underholdt og jeg klarer ikke sette fingeren på hvorfor. Jeg kjedet meg ikke 1 sekund i filmen. Den var fjollete, overkul og over the top, men jeg lot meg sjarmere i senk. Det skjer ikke ofte med slike filmer for mitt vedkommende, så da må jeg vel bare innrømme at denne var spesiell.

    1. Har ikke sett den ennå, men er skeptisk til Jamie Foxx? Ville heller ha Idris Elba i rollen, mer mannfolk over den karen. Jamie Foxx er så glatt, mulig jeg tar feil i Django Unchained?

  2. Foxx er slick, men det passer på en snodig måte inn, siden filmen er ganske så slick. Som sagt en film med langt flere svakheter enn styrker, men allikevel var det noe udefinerbare kvaliteter som gjorde at jeg koste meg. Mulig det er Waltz som gjør det for meg. Her har han langt mer skermtid enn i Ingl. Bast. Det er jo spekulativt selvfølgelig å gi eneste som fikk stående applaus i hans forrige film, mer skjermtid i neste film, men det er som sagt godt mulig det er dette som redder filmen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.