Annihilation (2018)

Den mystiske sonen.

Bilde: 2.39:1
Lyd: Engelsk Dolby Atmos

En gruppe kvinner blir sendt til et spesielt område for å finne ut hva som skjer når man befinner seg inne i dette området, for de fleste kommer aldri ut igjen. De vil få et stort sjokk når de oppdager sannheten.

Annihilation er regissert av Alex Garland (Ex Machina), og i hovedrollene finner vi Natalie Portman, Jennifer Jason Leigh og Oscar Isaac.

Annihilation er en type film jeg kan og må se flere ganger for å kunne tolke filmen. Det er ikke så vanskelig å forstå hva som skjer i starten, men mot slutten så begynte jeg å falle av og jeg skulle ønske at jeg kunne ha bedre konsentrasjon når jeg så Annihilation. Når det blir for mye prat om vitenskap så pleier hjernen min å vandre, jeg har aldri vært interessert i dette og da har jeg et stort handicap når jeg ser filmer som Annihilation.

Når det gjelder selve filmen så er den velspilt, og den har en ganske god og intens atmosfære. Faktisk så fikk jeg litt følelsen av å se en spillefilm basert på S.T.A.L.K.E.R.-spillene til PC, og selvfølgelig filmen Stalker (1979). Jeg satt i stolen og ønsket at noen kunne lage en spillefilm av denne spillserien, for plutselig dukker det opp muterte dyr i Annihilation som tok meg tilbake til det første spillet i serien som jeg har spilt. Det kan jeg med hånden på hjertet si er et kvalitetstegn.

Vi følger en kvinne som er trist og lei seg for hun tror mannen hennes er død. Men så står han plutselig i rommet hennes, og det tar ikke lang tid før han kaster opp blod og kvinnen våkner opp i en hemmelig base der hun får forklart hva som holder på å skje i dette området. For det viser seg at mannen hennes er den eneste som har kommet tilbake etter å ha vært i den mystiske sonen som begynner å bli større og større. Og hvem kan de da sende inn? En gruppe kun bestående av kvinner.

Når det gjelder dataeffektene så kan jeg ikke si at de er særlig gode. De muterte dyrene i filmen ser dessverre ikke særlig bra ut. Dette tok meg ut av filmen når de dukket opp, men vi får se en fantastisk scene med en mutert bjørn som er intens og ubehagelig, spesielt når vi hører en kvinnestemme som skriker etter hjelp.

Annihilation har en interessant historie, men er man ikke så glup og interessert i vitenskap og DNA så blir det litt vanskelig å holde tritt med det som skjer og opplysningene vi får. Annihilation er helt klart en film som skiller seg ut i mengden, vi trenger filmer som dette og dette er en film jeg må se igjen når tiden strekker til.

Ekstramateriell:
Refractions (11 minutter)
For Those That Follow (15 minutter)
Shimmer (12 minutter)
Vanished Into Havoc (15 minutter)
Unfathomable Mind (12 minutter)
The Last Phase (8 minutter)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.