The Mimic (2017)

En farlig stemme.

Etter at sønnen forsvinner sporløst, tar familien en tur til farmorens hjemlige trakter for å se om farmoren husker hva som skjedde den dagen, for det var hun som passet på ham den dagen han forsvant. Men noe er galt i denne byen, og det tar ikke lang tid før en merkelig, ung jente i skogen banker på døren. Og hun er ikke en person man ønsker å få besøk av.

Regissør Jung Huh har kun laget to filmer så langt i karrieren. Hans debutfilm fra 2013, Hide and Seek, var en god spenningsfilm, men The Mimic ser jeg ikke har blitt like godt mottatt. Men filmen måtte jeg se da jeg likte Hide and Seek.

Jeg skjønner grunnen til at The Mimic ikke har blitt så godt mottatt når man ser på de svake karakterene og de merkelige valgene til spesielt moren. Hun blir i lengden skikkelig irriterende, og man bryr seg ikke om denne karakteren da hun er ganske så hjernedød.

Det filmen skal ha pluss for er at den faktisk klarer å bygge opp en ganske så intens atmosfære. Filmen ser bra ut, og man føler seg isolert sammen med de sentrale karakterene. Jeg likte også skapningen som imiterer stemmene til mennesker. Dette er visstnok en skapning basert på sørkoreansk folketro om en slags tiger som gjør livet surt for personene den plager.

Man burde ha jobbet mye mer med karakterene og gitt dem flere lag slik at man brydde seg om dem. Den eneste jeg brydde meg om var datteren, hun er uskyldig og de to jentene som spiller de to yngste i filmen er gode, faktisk er de bedre skuespillere enn de voksne i filmen.

Konseptet er interessant, det er heller ikke noe galt med hvordan filmen bygger opp spennende scener. Filmen har sine gode øyeblikk når det gjelder å skremme, men det blir vanskelig å overse de svake karakterene og de dumme valgene de tar. Det er vel det som er det største problemet folk har med The Mimic.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.