Mandy (2018)

Hjerneskade.

Bilde: 2.40:1
Lyd: Engelsk DTS-HD Master Audio 5.1

En mann og en kvinne med en gedigen mannepanne blir angrepet av en gal kult, og nå forsøker mannen å redde sin kjæreste. Men det blir ikke lett når man har med en psykotisk kult å gjøre.

Mandy har Nicolas Cage i hovedrollen, og det er vel ikke akkurat et kvalitetstegn lenger. Men filmen har høstet mange lovord, det virker nesten som om filmen er i ferd med å få kultstatus, så dette var absolutt en film jeg gledet meg til å se.

Mandy er nok en film som hyller åttitallet og også syttitallet. I filmen følger vi to kjærester som blir angrepet av en kult. Disse to bor langt ute i skogen, så hjelp er vanskelig å få tak i. Kultlederen er ute etter mannens kjæreste som har en gedigen mannepanne og noen gedigne øyne. Hun ser best ut i mørket.

Det viser seg at denne kulten består av hippier som har fått i seg for mye LSD, og man kan si at alle av dem har hjerneskader. Mandy er en film med glimt i øyet, og jeg ser absolutt hvorfor den har blitt godt mottatt i filmkretser. Det er en leken film som låner de fleste ideer fra andre kjente filmer som f.eks. The Hills Have Eyes og Mad Max, og har man sett eller vokst opp med denne type filmer så er det lett å bli sjarmert av Mandy. Det er billig, harry og voldelig.

Men den første timen ble for meg litt treg med for mye fokus psykedelisk musikk og bilder. Og i løpet av denne tiden så er det ikke mye karakterene sier, man blir aldri kjent med disse karakterene. Jeg fikk nesten følelsen av at regissøren forsøkte å skape litt av atmosfæren fra The Texas Chain Saw Massacre, originalen altså, men han lykkes aldri. Den blir mer lik The Hills Have Eyes, men Mandy blir for leken i mine øyne, The Hills Have Eyes er ikke det jeg kaller for en leken film.

Etter den første timen så begynner det å skje ting og saker, og filmen forandrer seg helt der den fokuserer på voldsbruk og grafiske scener. Men også her oppstår det problemer når enkelte karakterer som skal være svært skumle dør veldig lett og raskt. Det er mildt sagt skuffende. Her klarer man i det minste å bygge opp litt atmosfære og uro når disse Cenobitsene fra Hellraiser-filmene dukker opp, da forventer man også at de vil gi helten en skikkelig kamp, noe de ikke gjør.

Er man filminteressert så burde man få med seg Mandy. Men dette er ikke et mesterverk eller en skikkelig kultklassiker i mine øyne. Den har ikke så mye på papiret, spilletiden er for lang med rundt 30 minutter og Nicolas Cage blir ikke holdt tilbake. Han er best når han er stille og holder munnen lukket, men så begynner han å prate og skrike og man trekker på smilebåndet av denne eksentriske skuespilleren.

Ekstramateriell:
Behind the Scenes (22 minutter)
Deleted Scenes (15 minutter)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.