Still Alice (2014)

still-alice

En kvinne som har rundet 50 år får diagnosen Alzheimers. Hun har en ektemann og tre barn som alle har blitt voksne. Hvordan vil hun og resten av familien takle denne sykdommen når de vil se en kone og mor svinne hen?

Alzheimers er en sykdom mange frykter, også undertegnede. Det er en fryktelig sykdom, spesielt hvis man er så uheldig å få den i yngre alder.

Still Alice har ikke det beste manuset. Karakterene er veldig enkle, de har sin enkle funksjon uten at de klarer å bringe noe til bordet. Personene det er fokus på er ikke direkte familien, for hvis det er det, så har man bommet totalt. Men det skal sies at familien til protagonisten får veldig mye skjermtid, så etter å ha tenkt litt bommer filmen totalt med den enkle familien og deres funksjon i filmen.

Julianne Moore vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for denne rolletolkningen. Hun er alltid god, det er ikke noe nytt. Hun er også solid i denne rollen, det er hun som redder filmen, for som sagt er ikke manuset særlig bra.

Det tragiske er at vi også finner to av de verste skuespillerinnene i Hollywood som jeg vet om, de spiller ungene til protagonisten. Deres navn er Kristen Stewart og Kate Bosworth. Kristen Stewart kommer best ut, men hun har ikke blitt en bedre skuespiller. Kate Bosworth er udugelig, hun ser også helt for jævlig ut nå. Det ser ut som om hun har blitt 15 år eldre med den stygge sminken hun har på seg i filmen. Jeg skjønner ikke hvorfor hun fremdeles får filmroller, hun er bare så jævla grusom! Det er jo som å se et lik våkne opp, for sjelen har forlatt kroppen.

Det jeg savnet, og som jeg ikke skulle savne med tanke på temaet og at protagonisten har en familie, er det emosjonelle. Filmen blir for kald, og protagonisten og hennes familie fungerer ikke særlig bra.

Jeg følte ikke noe for denne familien eller protagonisten, man blir aldri godt nok kjent med dem. Filmen skal ha oss til å føle noe med en gang når protagonisten får diagnosen Alzheimers. Men hvorfor skal vi føle noe for en karakter man ikke kjenner? Hvorfor skal man bry seg om og føle empati for familiemedlemmene man ikke lærer å kjenne? Og hvorfor må protagonisten selvsagt ha en ektemann og tre unger som er der for henne, hvorfor kunne hun ikke være skilt og ha et annet familieliv enn det typiske A4-livet som Hollywood elsker?

Still Alice er en film som blir mye ødelagt av at den er laget i Hollywood. Den blir for glatt og innholdsløs. Den har noen gode poeng og ideer med tanke på protagonisten og hennes videoklipp der hun forteller seg selv hvem hun er og hva hun skal gjøre hvis hun begynner å få alvorlige problemer med hukommelsen. Men filmen blir for feig når det først gjelder, det er spesielt en scene som kunne ha bydd på sterk emosjonell scene som jeg vet hadde fungert veldig godt hadde man turt å gjøre det. Da trenger man ikke å kjenne karakterene så godt hvis man får inntrykk av at dette er en normal familie uten for mange skjelett i skapet.

Vil du se en annen film som tar opp temaet Alzheimers, sjekk heller ut den japanske filmen, Memories of Tomorrow. Den har mye av det jeg har savnet i Still Alice, spesielt følelser for protagonisten og hvor jævla ødeleggende sykdommen Alzheimers er.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.