Spider-Man (2002)

Not everyone is meant to make a difference. But for me, the choice to lead an ordinary life is no longer an option.

Spider-Man er en god superheltfilm selv om det går litt raskt i svingene. Det å introdusere en kompleks superhelt kan ikke gjøres på kun en film med en spilletid på to timer. Karakterdybden jeg savnet i Spider-Man, dukket opp i Spider-Man 2, som er etter min mening en av tidenes beste superheltfilmer.

Jeg har sett Spider-Man en del ganger nå, og først nå aksepterte jeg Green Goblin. Selv om Willem Dafoe er strålende som Green Goblin, fant jeg skurken kjedelig de første gangene jeg så filmen. Nå fant jeg ham interessant og spennende, og jeg hadde likt å bli bedre kjent med ham.

Tobey Maguire er perfekt som Spider-Man. Han er ikke særlig kjekk, han har ikke store muskler og det lukter geni lang vei. Det er en type som ikke har mange venner, men som har et hjerte av gull. Tobey Maguire kler denne rollen godt.

Noe som ødelegger mye av Spider-Man er Kirsten Dunst som Mary Jane Watson. Hennes rollefigur er virkelig billig der hun blir forelsket i nesten alle menn hun møter. Det blir kvalmende, og det hjelper heller ikke når Kirsten Dunst prøver å forføre Tobey Maguire med sine heroinsløve øyne. Det virker som om hun går på noe skikkelig beroligende. Hadde jeg vært Peter Parker, hadde jeg sagt ha det bra og ikke sett meg tilbake.

Actionscenene er det høy klasse over. Det er noen fantastiske scener her som fremdeles er like vakre etter så mange år. Faktisk holder fremdeles spesialeffektene høy klasse, jeg synes det er noe av det beste jeg har sett. Merkelig nok blir spesialeffektene dårligere i Spider-Man 2 og 3.

Spider-Man mangler skikkelig karakterdybde. Som sagt dukker det opp i Spider-Man 2. Som en introduksjon har Sam Raimi laget en god superheltfilm med noen stilfulle actionscener og gode spesialeffekter som holder høy klasse den dag i dag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.