X-Men (2000)

Mutants are not the ones mankind should fear.

Vi har blitt bortskjemte med dagens superheltfilmer som går virkelig i dybden på superheltene. Det gjør ikke X-Men. Der de fleste superhelter har to personligheter, superhelt og privatperson, har ikke X-Men så mye av det, i hvert fall ikke i filmene. De er bare superhelter, noen skikkelig forklaring på hvorfor får vi aldri. Heller ikke bakgrunnshistorie om hvordan oppveksten var, og hvordan foreldrene reagerte, får vi heller ikke så mye av i denne serien. I nåtidens superheltfilmer får i all informasjon vi trenger, og når en såpass god regissør som Bryan Singer utelater dette, da blir jeg skuffet. Han gir oss litt det jeg savner med Rogue og hennes forbannelse, men det er alt.

Som popcornfilm fungerer X-Men utmerket, selv med savn av karakterdybde og informasjon. Effektene har ikke holdt seg like godt, man ser lett svakheter her og der. Det er ikke mange actionscener, og de som er er ok, ikke noe mer. Bryan Singer bruker tid på å introdusere karakterene, for det er en del av dem. Men det fungerer ikke helt da de har sine forskjellige egenskaper, men personlighet finner du ikke mye av.

Selv om jeg syter mye, er det fremdeles noe med filmen som gjør at jeg liker den. Den var en av filmene som starter den nye bølgen med superheltfilmer, så den vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.