We Were Soldiers (2002)

We who have seen war, will never stop seeing it. In the silence of the night, we will always hear the screams. So this is our story, for we were soldiers once, and young.

We Were Soldiers er en film som har nok av problemer, men som klarer å komme seg trygt i land den siste timen. Det er en del skuespillere som ikke passer inn i disse omgivelsene, spesielt Chris Klein og Greg Kinnear. Mel Gibson glir heller ikke godt nok inn i disse omgivelsene. Sam Elliott derimot, han er som skapt for krig. For en mann, for en drittsekk!

Største problemet med We Were Soldiers er klisset vi får servert den første halvtimen med koner og barn, og en stolt afroamerikaner som byr på kanskje den mest pinlige følelsesmessige scenen jeg har sett i mitt liv. We Were Soldiers er en trist film, men når hun fikk budskapet gapskrattet jeg, det var pinlig dårlig! Et annet problem er hvordan mange av soldater dør. Greit at de ikke har vært i kamp før, men å holde hodet lavt er kanskje en god ide når kuler flyr forbi ørene på dem? Dette irriterte meg grenseløst, det samme når Mel Gibson kan gå en tur i parken uten å bli truffet av en eneste kule. Lite troverdig.

Det som er bra med We Were Soldiers er at den klarer noe de fleste krigsfilmer ikke har klart, den trykker død og følelser i trynet på deg, den sier klart og tydelig at det er ingen vinnere i krig. At det er ingen vinnere i krig kan tolkes på forskjellige måter. Det finnes vinnere, de som vokser opp med ytringfrihet etter at krigen er over. Men mange av dem som har overlevd og opplevd krigen på nært hold, vil slite med traumer resten av livet. De vant krigen, men for mange er de fortapte, tomme mennesker uten sjel.

Poenget i We Were Soldiers er kameratfølelsen og ansvaret man føler som leder i en tropp. Det blir som en familie, og uansett om man vinner kampen vil alltid de vonde minnene være der. Det må være helt for jævlig å leve på den måten. Det er lett for styringsmakter å sende mennesker ut i krig, i noen tilfeller kriger man ikke burde blande seg inn i da oddsen er imot. Mange dør, mange kommer hjem igjen med traumer og blir aldri fulgt opp. Det hjelper sikkert veldig mye med en medalje fra en general med mange stjerner, eller en dum politiker man ikke har noe respekt for.

Kampscenene kan man ikke klage på, det eneste er at det blir for lite pusterom, for her går det i et. Det blir mye bråk og støy, men igjen er dette poenget med filmen. Det er hektisk, du vil føle deg skitten og sliten, da er det også lettere å bli rørt av musikken og noen av scenene, for man har sluppet guarden ned og er åpen for scener med følelser i.

Selv om We Were Soldiers er en film som irriterer mye, er det helt klart en film som skiller seg litt ut i mengden. Det er en film med mye følelser.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.