Hellboy (2004)

Katteelskeren fra helvete.

Hellboy falt i smak først nå. Jeg har sett filmen to ganger tidligere, men jeg syntes magien manglet. Men etter å ha sett så mange middelmådige superheltfilmer, skjønte jeg først nå hvor god denne filmen egentlig er.

Åpningsscenen er knallsterk med en herlig og mørk atmosfære, og to kule skurker. Spesielt er ninja-nazien en artig type jeg falt for. Filmen blir kanskje litt for moderne med tanke på at vi befinner oss i nåtiden. Jeg liker bedre rene fantasiverdener med magiske vesener, det ønsket fikk jeg oppfylt i oppfølgeren.

Ron Perlman er perfekt i rollen som skapningen fra helvete. Hellboy er en artig type som er avslappet i stressede situasjoner, men deprimert på grunn av kjærlighetssorg. Noe av det mest interessante med filmen er kjærlighetshistorien med en slags type ulovlig kjærlighet og misunnelse. Hellboy er så søt og sjarmerende når han blir misunnelig på karen som forsøker å stjele hans store kjærlighet i livet. Abe er en annen artig karakter som burde ha fått mye mer skjermtid på slutten av filmen, han ble bare glemt. Doug Jones som gir sin stemme til Abe, gjør en fantastisk jobb. Abe er rett og slett ganske skummel når han stadig bringer dårlige nyheter.

Spesialeffektene er svært gode med tanken på at filmen ble laget i 2004. Det er imponerende å se skapningene som aldri dør i enkelte opplyste scener. Jeg savnet mer kreativitet i actionscenene. Det er ingen actionscener her jeg vil huske i ettertid. Det jeg vil huske best er ninja-nazien, og den mørke atmosfæren.

Hellboy har jeg undervurdert i flere år nå, og jeg tror jeg ikke er den eneste. Dette er en fin og ganske unik film med en mørk atmosfære med artige rollefigurer og en fin kjærlighetshistorie. Hellboy skiller seg klart ut i mengden.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.