Forrest Gump (1994)

I’m not a smart man… but I know what love is.

Uansett hvor mye jeg prøver å hate Forrest Gump, ender jeg alltid opp med å heie på den tilbakestående mannen som aldri gjør en flue fortred. Den første halvdelen er klart den beste der Forrest Gump går de fleste på nervene, humoren er mørk og sjarmerende. Så blir det mer drama mot slutten av filmen der Forrest Gump får en velfortjent gave i livet.

Tom Hanks er ikke den mest allsidige skuespilleren. Han har sine begrensninger, og det vet han selv. Han leverer sin beste rolletolkning i karrieren som Forrest Gump. Han får frem hjertet av gull, og mot slutten ser vi følelsene Forrest Gump har inni seg som kommer fint ut. Dessverre er det en ubrukelig rollefigur i filmen, Jenny Curran. Jenny Curran har blitt misbrukt av sin far. Hun har alvorlige psykiske problemer, men selv ikke det gjør at jeg føler noe for dette ludderet som kun oppsøker dop og billige menn. Hun ser ned på Forrest Gump som mann, og når det er ingen som vil ha henne, da kommer Forrest Gump til unnsetning. Ikke les videre hvis du ikke har sett filmen. Hadde hun ikke blitt syk, hadde hun fortalt Forrest Gump at han hadde en sønn? Sønnen var noen år nå, og det virker som om hun kun kontaktet Forrest Gump så sønnen kunne ha en trygg fremtid. Jeg følte ikke mye kjærlighet over valget hun gjorde. Jeg klarte rett og slett ikke denne drittkjerringa!

Forrest Gump er en lett film med alvorlige temaer. Humoren er av den mørke sort, og det passer fint til denne filmen som hopper over problemstillinger som hadde vært interessant å dykke ned i. Man kunne ha laget mange filmer om Forrest Gump. Det mest interessante hadde vært en mer virkelighetsnær tilnærmelse. Lage en skikkelig mørk dramafilm med lys i tunnelen. Det hadde vært noe det. Uansett er Forrest Gump en film det er vanskelig å ikke like, tro meg, jeg har forsøkt lenge.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.