It’s Kind of a Funny Story (2010)

Å finne seg selv.

It’s Kind of a Funny Story har en god ide som føler i fotsporene til Charlie Bartlett. Det er ikke alltid like lett å være ung. Noen føler presset når det snakkes fremtid, noen gir faen, andre begynner å ruse seg da de ikke lenger takler hverdagen. Craig takler ikke hverdagen, han er voksen når han velger å oppsøke hjelp. Men han tar litt hardt i når han velger å legge seg inn frivillig på psykiatrisk avdeling. Han takler ikke forventningspresset som venter ham, og med hjelp av andre pasienter lærer han etter hvert hva som er det viktigste i livet.

Problemet med filmen er Keir Gilchrist, som spiller protagonisten Craig. Som skuespiller er han dørgende kjedelig, null utstråling og svært lite følelser. Filmen er heller ikke dyp nok, men det finnes grenser på hvor alvorlig den kan vært når målgruppen er familie og tenåringer.

It’s Kind of a Funny Story kunne vært en meget lærerik film for yngre tenåringer som sliter med sitt liv og målsetting i livet. Alt eller ingenting er en idiotisk og umoden målsetting for de fleste. Begynn forsiktig, bygg opp livet sakte men sikkert, det trygge er ofte det beste. Livet går ikke til helvete bare for at man feiler i noen oppgaver, man lærer av feilene og går videre. Å legge inn Craig på psykiatrisk avdeling var unødvendig da andre og mer pleietrengende folk trengte plassen mer enn ham. Men da hadde ikke Craig møtt jenta som vil forandre hans liv til det bedre.

Pasientene er ikke særlig interessante, med unntak av Zach Galifianakis. De er bare der for å få oss til å le litt, der lykkes ikke filmen. Jeg synes ikke det var så morsomt å bruke alvorlig psykisk syke mennesker som billig humor. Det beste for filmen hadde vært å legge handlingen til psykiatrisk avdeling for ungdom, da blir ting mer interessant med mennesker som har problemer tidlig i livet.

It’s Kind of a Funny Story er en uskyldig film, men samtidig gjør den litt narr av mennesker som er ødelagt for livet. Den tar opp et alvorlig tema som kan ramme de fleste, da burde den også være mer seriøs og ha mer tyngde i det den forsøker å formidle.

6 thoughts on “It’s Kind of a Funny Story (2010)”

  1. Er enig i en del av det du skriver, spesielt hovedrolleinnehaver, det er svært lite sannsynlig at denne karakteren kunne være en magnet som trekker alle menneskene på institusjonen til seg, en person som er sentrum av alt, han er rett og slett for anonym og kjedelig, han ville sannsynligvis gått og sturet for seg selv, oversett av alle de andre pasientene. Er på den andre siden 101% uenig i det du sier om at det er upassende å drive harselas med psykisk syke og det sier mye, da jeg bare er 99% sikker på at jorda er rund, mitt barometer stopper stort sett på 99%, så her har du virkelig gira meg opp. Etter ditt prinsipp burde man da ikke laget krigsfilmer eller komediefilmer fra diverse kriger, siden dette er enda mer upassende med tanke på alle lidelsene de har påført. Man kan ikke tenke på hva som er passende eller upassende når man lager skriver manus eller lager film, slik selvpålagt sensur ville drept filmbransjen. En av mine favorittfilmer gjennom alle tider er Gjøkeredet, jeg sier ikke mer!

    1. Ganske sikker på at du vet at det er ikke det jeg helt mener, jeg er ikke akkurat politisk korrekt med tanke på mange av filmene jeg verdsetter høyt. Husk, jeg elsker Takashi Miike, den mannen gjør mye rart.

      Lenge siden jeg så Funny, men det filmen bommer på er at den forsøker å balansere mellom det å være litt alvorlig og morsom. Jeg takler ikke billig og dårlig humor hvis en film balanserer på en line, da reagerer jeg på den måten. Charlie Bartlett elsker jeg, den er mye bedre og smartere med humoren der den tar opp psykiske problemer.

      Gjøkeredet er det lenge siden jeg har sett, må se de en gang til, for anmeldelsen jeg skrev sier ikke mye, den var nok mer til meg selv ser jeg. Men jeg hadde ikke samme problemene som jeg hadde med Funny. Jeg har selv galgenhumor, men jeg takler ikke dårlig og billig humor når en film også ønsker å si noe om et alvorlig tema, det er alt.

  2. Ja, jeg er fullstendig klar over at du deler min politiske ukorrekte humor. Men jeg merker meg også at når det ikke lykkes (humoren) så har du en tendens til å trekke frem det upassende kortet. Jeg mener man ikke skal dømme selv om det er upassende fordi de bomma, det er litt det samme som å si at man ikke bør prøve. Det er upassende å lage dårlige filmer, så døm filmen for at den er dårlig, ikke for noe av det lille positive i filmen, nemlig at de prøver å lage noen slapstickspøker om ett tabubelagt emne. Tro meg, folk som sliter med psykiske problemer på dette nivået elsker at filmer kødder med dem, selv når de bommer, så stigmatiserte mange av dem føler seg. De føler seg “normalisert” av at temaet blir tatt opp i humoristiske underholdningsfilmer, noe av stigmatiseringen forsvinner da, selv om mange av filmene mislykkes rent filmatisk.

    1. Nå får jeg et inntrykk av at du er ute etter en mer objektiv filmanmeldelse, det har aldri vært mitt mål med filmbloggen, selv om jeg er mer interessert i andre sjangere og kan mer innenfor visse felt, f.eks. kampsportfilmer og actionfilmer. Jeg ser dine poeng, men det blir for ødeleggende for min filmopplevelse, som selvsagt er det viktigste. Ja, jeg er selvopptatt innenfor det feltet.

      Jeg er enig i noen av dine synspunkter, og uenige i andre. Humor er nesten håpløst å diskutere, den er så forskjellig fra person til person, og slik jeg tolker det jeg skrev, tror jeg nesten at jeg ble fornærmet av den simple humoren, dermed upassende for min egen del. Da er vi inne på en film, mange forskjellige opplevelser og mange forskjellige mennesker med mange forskjellige historier i livet. Jeg er glad for at vi er forskjellige, tolker humor og filmer på forskjellige måter. De fleste mennesker er unike, livshendelser former oss, vi opplever forskjellige ting, du vet hvor jeg vil hen, og dermed kan filmer som dette gjøre ting galt også. Noen setter pris på humoren, andre ikke. Heldigvis er det bare en uskyldig film, ingen skade er gjort! 🙂

      Selvsagt bra at psykiske problemer blir mer akseptert og at man kan forsøke å gjøre ting ut av det, men jeg vil nå gjerne ha en bedre filmopplevelse, Roar. Funny forsøkte, jeg følte den bommet grovt på det vanskelige temaet, humor. Noen ler av nekrofili, andre av å se Jim Carrey skjære grimaser.

      Nå skal det også sies jeg ga filmen 6, som er godkjent og grønt lys. 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.